Det "ryktes" det gikk litt hardt for seg under allsangen i Stavern.

-En opprømt Skienskar påsto etterpå at enkelte taksteiner lå ugreit etter allsangen.

Referat, Stavern Vise Versa 23.03.2012

Tone Krohn, en av Vestfolds store kulturprofiler, åpnet kvelden med en folketone, vokal og kantele, en verdig ouverture til det som skulle skje utover kvelden. Forventningene er alltid der, når hun entrer podiet, men det er jo flere grunner til det. Nok en gang tok hun oss med inn i en fascinerende verden av folketoner, historie og ikke minst våre nære kulturrelasjoner, som ikke alltid er like lett å få øye på, eller lytte til. Hun kom sammen med to andre av kulturbærerne i Sandefjord fra Cordelias Hus, som med sine mangesidige virksomheter er blitt en søyle i Sandefjords mangslungne tilbud i ord og toner. Hun hadde også med seg sin siste CD, Det synger i stein, og flere nyttet seg av muligheten til å sikre seg den.

Roy-Einar Dreng, iført hatten til presten på Stiklestad (han påsto i alle fall det), sang så Dylan, så Robert Zimmermann ville vært henrykt, i den grad han kan bli det. Roy-Einar er grunnmuren som Cordelias Hus hviler på. Inne i mellom sangene fortalte han om livet på Dag Solstads plass, hvor Cordelias Hus ligger, og ikke minst hver tredje onsdag i måneden hvor det er vise og lyrikkaften, med åpen scene, flott publikum og inkluderende atmosfære.

Både Tone og Roy-Einar sang også egne viser av både det lystige og mer triste slaget, der det tekstlige og det melodiske passet som hånd i hanske.

Cordelias Hus er en av de få kafeer i Vestfold som kan påberope seg huspoeter. Noen er meget lokale, andre har fått renome utenfor Sandefjords bygrense. Jann Rygh Sivertsen er en av dem. Han har med sine underfundige vers, om de snodigste ting, nå også vunnet seg et publikum i Stavern. Hans tiltalende presentasjon er med på å gi lyrikken hans et uttrykk som det er lett å kjenne seg igjen i.

Lillian Skow, Tjøllingdikteren, som ikke bare er lyriker, men også prosaist, og på toppen av det hele dugelig presentør av egne tekster, leste så egne vers, først med vårlige fortegn. Hun leste også fra den nye romanen sin, Skyld, som nettopp er utgitt. Hun avsluttet sin bolk, etter skravlepausa, med et potpurri, eller rettere sagt fyrverkeri, av ordkunst. Så skall det vara, som de sier øst for Færder.

Gunnar Hyllseth, Holmstrandsmannen som synger og spiller i Sønnavind, den fine visegruppa fra nordfylket, gav, etter skravlepausa, til beste ei mesterlig vise fra de ytre deler av Trøndelag, og leste også et eget nydelig dikt om den vesle vakre linnea, blomsten som har navn etter den store svenske botanikeren Linnè. Hva den mannen kan!

Reidun og Bjørg Steinbakken fra øverst i Gjerpensdalen i Skien er blant Stavern Vise Versas mest trofaste langvegsfarne. Søstrene har et imponerende repertoar, og kommer stadig med nye hyggelige overraskelser. Også denne gangen hadde de et par på lur, blant annet en norsk gjendikning av John Denvers Annie`s song. Siden vi for noen år siden hadde Annie`s song som allsang, kan vi nå skryte av at vi er blitt multilinguister, her nede i fjæra.

Skagerakkærne avsluttet kvelden med sin slitesterke Skagerrakskjærgården, som i praksis ble en heidundrende allsang. Men før det hadde gruppen tatt frem noen av sine ”gamle” viser, Jomfrulandsvår, Stråholmen og Krigsseileren. Gjermund Walle, kontrabassisten i gruppa, la kontrabassen til side og gitaren fram, og allerede på vårvisa fra Jomfruland, sang folk uoppfordret med i refrengene. Olaf Klunderud sang Krigsseileren så mange ble dypt rørt, og jammen serverte gruppa til slutt en uroppføring om smilet til hun som holdt orden på arrangementet. Vanligvis er hun heller ikke sur, men med stinn brakke og ekstatisk stemning, var smilet ekstra bredt denne kvelden.

Allsangen var viet våren, med viser av Sommerro, Sivertsen og Taube. Ekstra morsomt var det at Anne-Mari og Jan-Olav Kvitnes fra Bamble Viseklubb, som de vaskeekte nordlendinger de er, ledet sangen i Vårvise – Nordaførr. Jan-Egil Fjeld ikke lot seg vippe av pinnen, selv om noen prøvde på det, og påsto at han hadde blandet Sjösalavals og Sjösalavår. Han kan selvsagt sin Taube bedre enn de fleste. I stedet ble det to Taubeviser. En opprømt Skienskar påsto etterpå at enkelte taksteiner lå ugreit etter allsangen.  

 …og snart er det sommer!

Tekst. Per Gunnar "PT" Bjørholt 24.03.12