Naturfotografen Merete Hellberg fra Drammen deler noen tanker om et tema som er aktuelt bl.a. i Drammen i disse dager. Den handler om det å gjøre noe, kontra det å ikke få gjort noe når man finner dyr eller fugler som er syke, skadde eller rett og slett på avveie.
Hvordan skal man hjelpe? Klarer man å hjelpe?
Dessverre ikke alltid. Mange fugler og dyr er byttedyr, og skjuler sykdom.
De kan gjøre det over tid, men plutselig går det ikke lenger. Noen søker til mennesker, andre gjemmer seg bort. Vi så dessverre dette med den lille steinkobben, at den plutselig viste seg å være syk.
Noen mente den burde blitt matet, andre ikke, og noen mente den ble matet med ting den ikke skulle hatt. Andre lurte på om den kunne sendes til en dyrehage for å få hjelp. Tankene var gode og velmente.
Dessverre var det nok allerede for sent da den muligens var syk allerede da den kom, men ikke viste tegn til det før på slutten.
Vi skrur tida 24 år tilbake
Mating kan være vanskelig. Hva spiser de egentlig?
Det å få noen til å ta imot et sykt dyr i en dyrehage er heller ikke lett. Det krever kompetanse, og plass til å isolere et sykt dyr for å unngå eventuell smitte.
Dyret eller fuglen skal rehabiliteres og evt slippes igjen, eller bli der. Det må godkjenning til for å få ha ville dyr og fugler permanent i fangenskap. Jeg fikk erfare dette, og følte meg ganske utilstrekkelig.
GOLDEN EYE
Fuglen jeg fant (ikke den på bildet, men samme art) hadde visstnok sittet på isen ved Solumstrand noen dager. Det var 22 desember. Vi gikk forsiktig ut på isen, fuglen er svært sky, og isen kunne være usikker. Denne fuglearten kommer ikke bort til folk slik stokkender gjør.
Den prøvde å stikke av, og den trenger lang løpebane for å komme opp, men klarte ikke det fordi beina skled unna på isen. Jeg fanget den, og bar den hjem.
Hva skulle jeg gjøre nå? Ikke visste jeg hva den spiste, ikke fantes google, og det ble isteden en telefon til en ornitolog.
Han ga den dårlige odds. Kvinanda finner mat ved å dykke og lever hovedsakelig av animalsk føde, og finner normalt mat i fersk- og brakkvannsområder. Dietten består av muslinger, snegler, småkreps, insektlarver og småfisk, pluss litt vannplanter. Dette ble vanskelig å skaffe. Jeg prøvde med litt sild. Ikke interessant i det hele tatt. Noe desperat etter å få i den mat, tenkte jeg at den iallfall burde få vann.
Jeg tappet vann i en stor balje og satt balja i badekaret. Anda ble forsiktig puttet opp i vannet, og nå våknet den virkelig til liv. Jeg gikk ut, og fulgte med i dørsprekken. Den plasket og vaska seg skikkelig. Dagen etter var den veldig slapp. Nå var gode råd dyre, hva gjør vi?
Var den syk, var den skadet eller rett og slett veldig sulten?
23 desember, og slett ikke lett å få noen til å se på den. Vi dro til Berger utenfor Svelvik. Her var det isfritt. I tillegg ville den finne flere artsfrender. Da jeg bar kassa ut av bilen, ble det liv i den. Den hoppet ut av kassa og forsvant til vanns og dykket.
Takk til Merete Hellberg
