«Vekas Valdris» er en portrettserie hvor vi blir litt bedre kjent med profiler i Valdres.
Lenker til tidligere portretter i bunn av artikkelen.
«Vekas Valdris» pusher de 40, er bosatt i Vang og ukependler til Oslo. Dessuten er matlaging hans kjærlighetsspråk.
Bildet over: Torstein Lerhol foran framskapet med to malerier i stua hans. Det ene er våpenskjoldet til kongens mann Sigvat av Leirholar (1270-1340) og det andre er Ridderspranget i Sjoa hvor sagnet sier at Sigvat hoppet over etter bruderovet i Gudbrandsdalen.
Ja Torstein hvem er du?
-Jeg er Torstein Lerhol, 37 år gammel, utdannet lektor, og for tiden jobber jeg som regionsjef i et privat helsefirma. Jeg er født og oppvokst i Vang i Valdres, og jeg bor fortsatt her. I tillegg til jobben min, er jeg også aktiv i kommunestyret og ukependler til Oslo.
Når du ikke er på jobb, hva liker du å gjøre for å koble av?
-Når jeg trenger å slappe av, er matlaging min store lidenskap. Jeg elsker å lage store måltider for venner og familie. Det er en aktivitet som virkelig får meg til å senke skuldrene og nyte øyeblikket.
Hva synes du er det beste med jobben du har?
-Jeg jobber i en bransje som kalles BPA, som står for brukerstyrt personlig assistanse. Her får personer med funksjonsnedsettelser bistand fra personlige assistenter i sitt eget hjem og i sitt eget liv. Det unike er at de kan velge hvem de ønsker å ansette og hva de ønsker at assistentene skal hjelpe dem med. Det beste med jobben min er å kunne bidra til at andre mennesker i min situasjon får frihet og kan leve livet sitt ut fra egne forutsetninger.
Som politiker, er det noe spesielt du vil ta tak i?
-Vi er virkelig heldige her i Vang. Vi har en sunn økonomi, flotte mennesker, og mange unge ønsker å flytte hjem eller har allerede flyttet tilbake hit. Men jeg tror vi må ruste oss for fremtiden og gjøre oss enda mer attraktive for de som har høy utdannelse og jobber som kan utføres utenfor byen, for eksempel gjennom digitalt arbeid og kontorfellesskap her i Vang. Vi ønsker å tiltrekke oss mennesker som kan ha en spennende jobb samtidig som de kan nyte naturen rett utenfor stuedøra, ha trygge barnehageplasser og tilgang til gode utdanningsinstitusjoner. Det er disse menneskene vi ønsker å tiltrekke hit.
Er det noen du vil framsnakke?
-Jeg vil virkelig fremheve mine foreldre. De har spilt en enorm rolle i å forme meg til den personen jeg er i dag. De normaliserte livet mitt ved å stille de samme forventningene og kravene til meg som til mine friske søsken. De behandlet meg ikke annerledes på grunn av min funksjonsnedsettelse. De har virkelig vært der for meg hele veien.
Har du hatt noen livserfaring som har endret ditt syn på ting?
-Ja, det har jeg. Jeg var en politisk broiler som kom med kontroversielle og tabloide uttalelser. Jeg mente og mener fortsatt at alle mennesker har noe å bidra med, at alle er en ressurs. Men så fikk jeg en uheldig forside i VG, der overskriften «Forbannet av ungdom på trygd» slo veldig feil ut. Det såret mange, og de mente at jeg sparket nedover. Den episoden fikk meg til å innse at jeg er et produkt av samfunnet mitt, et samfunn som er fylt med ressurser, både menneskelige som venner og familie, og en kommune som alltid har støttet meg. Jeg innså at ikke alle har samme utgangspunkt som meg. Da jeg begynte som leder i en BPA-bedriften, møtte jeg mange skjebner og historier som virkelig åpnet øynene mine og jeg fikk døra rett i fleisen.
Hvem er ditt største forbilde?
-Mitt største forbilde er morfaren min. Han var en høyt utdannet kjemiingeniør, en stereotypisk mannemann på 50-tallet som kom hjem til ferdig mat, la beina på bordet og løste kryssord. Men da jeg ble født med en muskelsykdom, valgte han å ta ut førtidspensjon for å vie livet sitt til meg, min søster og sin datter. Han ønsket å avlaste mine foreldre og sørge for at de fikk hvile, da de var våkne om natten for å mate og stelle oss. Da han var i midten av 60-årene begynte han å lære seg bleieskift, mating og til og med bruk av respirator. Da han var 72 lærte jeg ham å lage brun saus. Hans hengivenhet og offer for å gi av seg selv er noe jeg beundrer dypt. Han er virkelig mitt forbilde.
Hva er ditt stolteste øyeblikk i livet?
-Mitt stolteste øyeblikk var da jeg mottok min første ordinære lønnsslipp etter masterstudiet. Samtidig fikk jeg et brev fra NAV som sa at jeg ikke ville motta uføretrygd lenger. Å åpne de to brevene og lese dem var virkelig sterke øyeblikk for meg.
Til slutt, hvordan vil du bli husket?
-Jeg skal være ærlig og si at jeg har et visst behov for anerkjennelse. Jeg håper at samfunnet, Norge, vil huske meg som en person som jobbet for å gjøre livene til andre bedre. For venner og familie håper jeg å bli husket som en raus person, både med tid og mat. Mat er mitt kjærlighetsspråk, og det er slik jeg viser kjærlighet, først og fremst gjennom matlaging.
Takk for at du delte dine tanker og erfaringer med Langsveien.no sine lesere, Torstein. Vi ønsker deg lykke til videre.
