Elgjakta er i full gang over det ganske land. I år kan man også jakte helt fram til lille julaften. Da passer det med en liten historie om jämthunden Bamses sists elgfall. Bamse er den beste hunden jaktlaget har hatt. Det var klart for alle at dette var nok siste gang han skulle drive viltet fram.
Det er tidlig mandag morgen i oktober, jeg skal bli med på jakt uten børse. Det er ennå mørkt da jeg ruslet bort på nabohytta for å spise frokost. Det lukta nykokt kaffe lang vei og på trappa møtte jeg Øystein og Dagfinn, trøtte men spente i dag var dagen med stor D.
Etter at frokosten er fortært, radioene trimmet, børsene sjekket, og blyanten min er spisset og notisblokka er funnet fram, er klokka blitt halv åtte. Spenningen er der, nå er det bare Bamse som skal hentes nede på Fossebråtan, som er utgangspunktet til jaktlaget, der også slaktehuset ligger. Bikkja er full av energi å klar for innsats når vi kommer, han skjønner at det er noe i gjære. Han kan nesten ikke vente med å komme seg ut i skogen. Planen var klar, gutta skulle gå på sine poster mens jeg skulle gå med Bamse. Bikkja skulle slippes ett stykke unna Fossebråtan, han var utålmodig, ville så gjerne i gang med det samme.
Slippet
Vi rusla mot stedet der bikkja skulle slippes, stoppet vi opp, ble det ett jævla spetakkel. Men så, endelig etter 45 minutter knitrer det i radioen, «Bamse kan slippes på avtalt sted». Det var beskjeden vi har ventet på. Bamse gav fra seg ett par bjeff i det han satte av sted i rasende fart, var han på sporet av elg eller var det i glede for endelig å kunne gjøre det han kunne aller mest, jakte?
Det gikk ca 1 time uten at jeg verken så eller hørte `n, så jeg rusle tilbake til hytta. Gutta hadde heller ikke hørt han, men skulle fortsatt sitte på hver sin post i påvente av at noe kunne komme til å skje.
Døv bikkje
Nesten framme ved hytta hørte jeg los på andre siden av elva, det var langt unna og jeg antok at det var ett annet jaktlag og ei anna bikkje. Jeg ble stående å lytte og da losen kom nærmere, meldte jeg fra over sambandet, kunne det være Bamse som hadde fått los?
Ettersom gutta ikke kunne høre losen fra sine poster, bestemte de seg for å trekke ned å postere ett annet sted. Nå var de stadig på nett for å høre posisjonen og hvilken retning dette gikk. Nede ved hytta og fulgte jeg losen i to stive timer og meldte fra om posisjonen.
Elgen var ikke døv
Øystein var nå kommet seg ned til Fossebråtan, Dagfinn ble sendt over på andre sida elva for å lytte men de hørte fortsatt ingen ting. Selv satte Øystein seg på post ved ei hytte nede ved elva, der han hadde god utsikt over elgevadet. Så plutselig, der hørte han losen som gikk. «Dette er Bamse, det hører jeg på målet», sa han.
Dagfinn var nå kommet over elva og bega seg til fots uten børse, han kunne også høre losen, men den sto stille. Han fikk beskjed om å plystre eller rope på Bamse. «Rope på Bamse???» Han er jo helt døv, svarte Dagfinn!!
Men selv om Bamse er døv, så er neppe elgen det! Sant nok, Dagfinn brøla, og det gikk som det måtte gå, losen var i bevegelse igjen, og den kom stadig nærmere.
Så plutselig smalt ett skudd, så ett til før det igjen ble stille. Øystein fikk elgen servert rett i fanget av sin mangeårige jaktkamerat Bamse, som han hadde fått så mange ganger før. Elgen falt ved stranda, men bykset til vanns i elva. Bamse svømte etter, han strevde gjennom sivet for å komme ut til byttet sitt, for dette var jo hans!
På båttur med elg
Det lå en båt her, men årene manglet. Over radioen fikk jeg beskjed om å komme med årene som lå på hytta vår, fort som bare F.!
Min jaktradio var nesten tom for strøm, slik at til at jeg ikke fikk svart, men jeg kunne høre dem. Da gutta ikke hørte noe fra meg, ble de mer og mer stessa, trodde sikkert jeg hadde sovnet. Men ikke denne gutten nei, jeg «løp» med årene på akslinga over stokk og stein. Endelig framme ved vannkanten fikk vi båten på vannet. De rodde ut og fikk huka tak i elgen, som lå og fløt nedover elva mot stryket.
Da begynte den tunge jobben med å ro inn mot land, med en elg på slep. Det skulle vise seg å bli alt annet enn enkelt da det var både steinete og grunt. Med vekselvis å ro og stake som på elvene i Venezia kom de deg seg omsider til land.
Krysset elva
Bamse, hvor ble det av han? Jo, vi så han på andre siden i stort tempo langs elvebredden og før farkosten var kommet til elvebredden var han på ryggen til elgen, nå hadde bikkja krysset elva for tredje gang. Vi sleit for å få dratt båten og elgen m/Bamse på tørr grunn. Da vi omsider hadde fått dyret på land, begynte slaktejobben med å ta ut innmaten. Bamse fortsatte å ragge i pelsen, tydelig fornøyd med seg selv. Etter litt mat og kaffe, var det å hente elgtrekken å få elgen ned til slaktebua der jobben med å flå ventet, mens jeg gjorde mine små notater. Dette har vert en fin dag med en helt unik naturopplevelse.
Utslitt og fornøyd
Hva så med Bamse i kveld? Han måtte vi nesten bære ut for å få han til å lette på tanken før vi skulle legge oss. Sliten men fornøyd. Nå skulle det vise seg at dette ble den siste elgen som ble felt for Bamse, selv om han hadde los flere ganger til under jakta. Heldigvis for elgen så gikk losene over myrene der ingen jegere satt, men Bamse gjorde så godt han kunne, og hadde sikkert stor glede av å få ta ut elg i terrenget her i Flå der han var så godt kjent, og her som det var felt så mange elger for han gjennom mange fine år!
Som sagt en fin dag, som ble avsluttet med mange gode historier!
Av Jan Arne Dammen
